Inflasjonen kommer...

Av Martin Mesicek, 23 okt 2015 - 14:32

Norges Bank arbeider ut i fra følgende teori (ja, jeg må kalle det det) vedrørende hvordan renter påvirker inflasjon, de kaller dette ulike "kanaler".

For å gjøre det enkelt kommer jeg til å gjenta grafen nedover etter hvert som vi tar for oss kanal etter kanal. Illustrasjonen er hentet fra Norges Bank og for de som er interessert i en mer grundig og enklere step-by-step gjennomgang anbefaler jeg lenken sterkt. Skjønner du mekanismene kan du gratulere deg selv med 2 studiepoeng i makro.

Man kan også benytte diagrammet til å diskutere hva som forårsaker inflasjon i en litt bredere diskusjon, slik jeg gjør her...

Dette emnet er omfattende så jeg tar meg frihet til å fokusere på det jeg mener er relevant og stoler på at du, kjære kritiske leser, har dette i tankene. jeg bruker samme chart hele veien for å forenkle budskapet, og tar utgangspunkt i effekten ved redusert rente (merk, ved økt rente vil mange av kanalene simpelten skifte rettning).

Renten påvirker inflasjonen, i følge Norges Bank, gjennom følgende tre kanaler: Forventningskanalen, Etterspørselskanalen og Valutakurskanalen (det er naturligvis sistnevnte som motiverer diskusjonen).


Vi starter med å følge røde piler: Forventningskanalen: Om aktører forventer økt inflasjon vil de tilpasse seg dette i forkant og øke sine priser. Dette vil igjen påvirke/forsterke inflasjonen. Omvendt: Om aktører ikke forventer inflasjon, men deflasjon, vil de redusere sine priser i forkant for å tilpasse seg. Dette virker forsterkende på deflasjon. Effekten virker altså begge veier.

To viktigte faktorer for å påvirke forventningene er å se på trenden i de lange rentene i pengemarkedet (5, 10 og kanskje 30 år frem i tid), og i økende grad de siste år så kalt "guidance».

Førstnevnte er årsaken til at FED igangsatte «operation twist» - de ønsket bevisst å manipulere de lange rentene. Sistnevnte er at markedsaktører nærmest dissekerer hva sentralbanken kommuniserer om fremtiden. Enten ved å analysere hvert eneste komma, eller ordvalg (slik situasjonen er i USA), eller og se på sentralbankens forventede rentebane. Her var Norges Bank tidlig ute med en såkalt «åpen kommunikasjon». På sentralbankspråk heter dette nå «expectation management». Det frie markedet er dødt dessverre.

Status nå er at markedet ikke forventer økte renter. Lange renter er lave for det meste, og sentralbankene fortsetter å redusere styringsrenter/eller holde de lave (med unntak av USA som har prøvd å gi "guidance" om en renteøkning nå lengre enn Falcon Crest gikk på TV)

At lange renter er lave er ikke overraskende når obligasjonsmarkedet er det mest manipulerte markedet i hele verden. Støttekjøp og pengetrykking har fullstendig forstyrret en reell prismekanisme (price discovery mechanism) her og dermed eliminert den siste mekanismen man hadde for å disiplinere finanspolitikken. (Mrk. Dette gjelder kun de som ikke er med i gutteklubben-grei (USA og Vesten), andre land får høyere renter om de ikke har balanse mellom skatteinntekter og forbruk). Pengepolitikk har alltid også vært utenrikspolitikk, men mer nå enn før.   

Dette er den mest kompliserte kanalen, og mye er utelatt, min oppmerksomhet har vært rettet mot sentralbankens aktive rolle i expectation management, og de er belyst. Vi går videre og ser på grafen igjen, denne gangen følger vi etterspørselskanalen, den er enklere:

Blå piler: Etterspørselskanalen: Dette er den klassiske lønnspress-teorien som Bondevik (av alle) når han var statsminister foreleste om til den norske befolkningen mens intervjueren "syntes dette var veldig komplisert for folk flest".

Den forutsetter at det er lite ledig kapasitet i økonomien, mao. tilnærmet full sysselsetting. Ideen er at arbeidsgivere vil øke lønninger for å få tak i arbeidskraft, og at dette før eller senere må tas ut i høyere priser til kundene. Lønnsveksten ender dermed opp å bli spist opp av høyere levekostnader.

Status nå er at det er mye ledig kapasitet og høy ledighet i de fleste utviklede økonomier. De som ikke forventer inflasjon bruker dette som et av deres sterkeste argument. "Man kan ikke få inflasjon med ledig kapasitet" er mantraet. Utrykket stagflasjon er altså gått i glemmeboken (kombinasjonen av høy inflasjon og høy ledighet), vi får se om ikke utrykket «kommer på moten igjen», det kan hende.
 

Vi går videre: Til slutt grønne piler, og den som er mest aktuell om dagen: Valutakurskanalen:

Gjennom styringsrenten påvirker sentralbanker markedsrentene (spesielt når de i tillegg kjøper opp obligasjoner på egen bok/trykker penger, som i USA).

I Norge er det gjennom styringsrenten man søker å svekke kronen, dette fører til dyrere import. Ett enkelt eksempel er å se på premiene på gull- og sølvmynter som har økt som følge av at en USD nå koster over åtte kroner, mens den i fjor sommer kostet seks kroner. Dermed stiger prisene på alle importerte varer.

Det tar derimot litt tid før aktører justerer sine priser opp, de blir forhindret av konkurransen i markedet de opererer i til å videreføre hele valutakostnaden til kundene umiddelbart. På lengre sikt derimot må aktører videreføre kostnaden.

Mao. Kronesvekkelsen fra i fjor sommer og til i dag er fortsatt relativt ung, og det er ikke sikkert vi har sett den fulle effekten enda.

Samtidig som man importerer inflasjon søker man å forsterke egen eksport-evne ved å gjøre sine eksportvarer rimeligere. (Currency Wars).

Oppsummert:
Konsensus nå er at forventningskanalen lener seg mer mot deflasjon enn inflasjon, dette synet er i stor grad underbygget av etterspørselskanalen. Godt hjulpet av en enorm gjeldsgrad, som når den endelig sprekker, virker deflatorisk siden alle penger i dag er lik gjeld. Dette altså på tross av at terioen sier at lavere renter skal føre til økt inflasjon. Jeg tror den kommer, til slutt.

Markedet er delt i synet på pengepolitikken, det spiller ingen rolle egentlig, om ikke to parter har forskjellig syn på verdien av en vare har man ikke noe marked. De som kjøper mener noe er for billig, de som selger mener noe er for dyrt. Markedet er avhengig av gratis juice fra sentralbankene og siden aktørene tjener mer i et bullmarked enn i et bearmarked blir de sittende på karusellen så lenge det varer. Det er jo i hovedsak kundenes penger de taper når det smeller.

Jeg tror sentralbankene kommer til å fortsette å trykke penger, med alle de umoralske eksternalitetene dette medfører, blant annet en forsterket skjev inntekts- og formuefordeling. En fordeling som ikke er et resultat av at aktører har spesielle evner eller konkurransekraft, men kun eksisterende formue. En medvind for de rike, en motvind for de fattige(re). Risikoen for bobler i finansielle aktiva (inkl. boligmarkedet) kommer som en uønsket "bonus".

Avslutningsvis tror jeg Norges Bank vil fortsette å redusere rentene som et motkonjunkturtiltak som følge av olje-smellen, kronen vil svekkes videre. Om lærdommen fra 2014 holder fortsatt kan vi derfor se rekordhøye gullpriser i kroner i året som kommer. ZeroHedge er enige her. "ZIRP" (zero percent interest rate policies are coming to norway)

Men jeg er ingen spåmann, og det er ingen av de andre økonomene som uttaler seg heller. Økonomifaget er så langt fra «real science» at man nesten er flau for at man brukte så mange år på å studere det noen ganger, dessuten er det alt for mange av oss – det landet trenger er folk som faktisk kan omgjøre kunnskapen sin til noe nyttig. Men det var en personlig betraktning.

Legg merke til at det ikke nevnes ett eneste ord om pengemengde, eller om at inflasjon kan inntreffe i alle mulige priser (ikke kun konsumpriser). Det er typisk for Keynesianere.

Stay diversified.

Martin Mesicek